Sosial velferd og vi som er innenfor og utenfor.

Det er mange som blogger og twitrer om sosiale mediers fulkommenhet. Det kan synes som om mange lever i den verden at sosiale medier kan gjøre jobben "for deg" på en måte. Det at bare man er tilstede så gir det en eller annen effekt. Det kan jeg gå med på: at det å vise at man er tilstede er viktig. Men så kommer vi til den mest spennende delen. Å bli lagt merke til som en tillitsfull kompetanseperson som har et visst innhold i innleggene til at man blir lagt merke til. Det er her jeg ønsker å presisere at "du må gjøre jobben selv". Det vil si innholdet. Det flotte med sosiale medier er det at man kan være sosial. Vi knytter til oss interessante personer som kan være med i spennende diskusjoner og sammen etablere kunnskap som de involverte har bruk for. Da må vi tøye strikken ut over det å kommentere/kritisere. Utfordringen er å komme med noe nytt som mange kan ha glede av.

Som alltid før gjelder det å være både proaktiv og profesjonell. Man kan være i forkant og i etterkant av diskusjoner. Man velger også hvilket forum og grupper man gjør dette i. Til dette siste har jeg tro på både Facebook, Twitter og Linkedin. Jeg har selv vært aktiv på disse nettstedene en periode og vips så sitter jeg med en umåtelig stor kunnskapsmengde jeg skal analysere og samlet vurdere og skrive om i min prosjektoppgave til Master of Management på BI:PR-ledelse og Strategisk kommunikasjon. Min veileder på BI, høgskolelektor Cecilie Staude har vært et stor inspirator for meg. Jeg synes også PR- og markedsmiljøet på BI er så spennende at jeg nok skal "gjøre mine hoser grønne" for dem på et tidspunkt. Jeg har ikke lagt skjul på min målsetting som er å fortsette min karriære i et mer integrert kommunikasjonsmiljø og bidra som senior rådgiver (etter en "passende" alder er man etterhvert blitt senior). På denne måten kan jeg også ha mulighet til å bidra slik at andre og gjerne ungdom;unge voksne kan oppnå sine målsettinger.

Nøkkele til suksess i sosiale medier er mange. Det sosiale knytter seg mye til de kontaktene man etablerer, en tilknytning som spenner fra det mer intime (som ansikt-til-ansikt) kommunikasjon til det mer overflatiske (med kjappe kommentarer på Facebook). Vi mennesker har behov for tilhørighet til en gruppe og oppleve dialog med konstruktive diskusjoner og spredning/deling av kunnskap. Akkurat hvor mange grupper vi kan være aktive i gjenstår å se. Her skal jeg studere forskningen, men jeg tror vi bøv være nøkterne når vi foreslår et visst antall. Nå er det lettere å ha oversikt over digitale grupper/nettsamfunn enn virkelige grupper som operaklubben, treningsgjengen, kollokviegruppa og prosjekgruppa. Det er også umåtelig mange veger en gruppe kan utvikle seg i. Selv har jeg tatt initiativet til å invitere meg med i ulike grupper som kan hjelpe meg i mitt arbeid med å grave frem kunnskap og etterhvert gi meg et mer profesjonellt fotfeste i det å arbeide med sosiale medier - hva, hvordan og hvorfor. Jeg kan her og nå se at det er mange muligheter og at jeg etterhvert må velge hvilke grupper jeg deltar i og hvilken kunnnskap jeg sprer for å kunne håndtere alle innspill, på den ene siden, men også kunne være en kompetanseperson andre vil "lytte til".

Til dette siste gjelder det å være profesjonell i tilbakemeldingene. Jeg har tro på å kommentere og være engasjert. Til dette siste dreier det seg om å være konstruktiv og åpen med hvem man er og hva man diskuterer. Jeg tar sterk avstand til dem som destruktivt kritiserer (mobbing bla) og som i kommentarene holder sin identitet skjult. Man bygger sin egen merkevare gjennom konstruktiv engasjerende deltagelse og i en streben med å komme med noe som oppfattes som "nyttig" og bringer diskusjoner videre. Mobbing på nett må vi komme til livs i 2011. Vi er vel ferdig med "ungdomskolen" nå?

I mitt forrige innlegg bebudet jeg at jeg vil diskutere velferd som et sidetema. Jeg tror vi alle er opptatt, om ikke annet berørt, av dette temaet på en eller annen måte. Nå var jeg en av dem som ble provosert av begrepet velferdsfella. Plutselig fikk jeg dårlig samvittighet gitt. Jeg startet min karriære i en alder av 11 år. Jeg har hatt kjempespennende jobber (jfr Linkedin, Hanne Tiller) og mye ansvar i snart 20 år. Jobbene har bært preg av å være livsstilsjobber (jobb 24/7). I tillegg har jeg vært så engasjert at jeg har hatt prosjekter sammen med faste jobber. Dette har beriket min kompetanseprofil, på den ene siden. På den andre siden medførte det at jeg en kveld "gikk på trynet". Eller som det heter på fint: møtte veggen. Og det var en hard murvegg. Nå er jo det å møte veggen skummelt i seg selv, siden du er så sliten og utbrent at du har vanskelig for å stå på bena. Men det som er vanskligst med dette i ettertid: du forblir stemplet som syk. Altså: når du møter veggen er du IKKE syk, du er bare kjempesliten og alt blir et ork. Jeg har brukt tiden godt og klart å bygge meg opp igjen.F.eks fysisk sett ved hjelp av Personlig Trener og heftig treningsprogram. Nå bygger jeg videre på en karriære som har stått "stille" en stund og gjennomfører min 2.dre modul i Master-of-Management på BI.

Nå skulle man tro at det å møte veggen og komme tilbake igjen er hardt arbeid. Det er det, og hva så: Jo når man da etter å ha vært redd for om karriæren har fått seg et skudd for baugen, så opplever man et konservativt arbeidsliv som stempler deg som "syk" eller "ustabil" på en eller annen måte. Det virker som om mange bedriftsledere lever i den villfarelsen at har du vært syk en gang, vil du for alltid være syk og dermed ikke-attraktiv arbeidskraft. Alle forstår at man ikke vil/kan (bør?) ansette syke personer, MEN det går faktisk an å bli frisk og kanskje, på grunn av all læringen (refleksjonen etter å ha møtt veggen, hvorfor osv) nå kanskje er blitt en mer attraktiv arbeidskraft. Jeg har "jobbet meg tilbake" ved å jobbe og trene og er nå etterhvert 100% fit-for-fight. Det er derfor jeg hevder at det i tallene til NAV, nærmere bestemt tallene over dem som er på arbeidsavklaringspenger og kanskje i søknadsbunken på varig uføretrygd, at du finner oss YRKEDSHEMMEDE som av en eller annen grunn "ikke slipper inn igjen" i et allerede presset arbeidsmarket. Det er ikke alle som vil jobbe i et attføringsbedrift eller "på attføring". Jeg forstår ikke hvorfor potensielle bedriftledere skal være så redde oss. Hvis noen av dere der ute kan gi meg et svar på dette, så ser jeg frem til å høre fra dere. Hanne